I anledning påtenkt slektstevne den 7. oktober 1978 for Bothilde og Sjur på Berget, har den eldste av barnebarna, Sigvald B. Sjursen, skrevet en fortelling om slekten, og da i første rekke våre besteforeldre, Bothilde og Sjur sitt virke på gården og sjøen gjennom et langt liv.
Omkring 1750 tallet kom et par folk fra Jølster og ble paktere på Manger prestegård i presten Claus Frimans tid.
Det er fortalt fra far til sønn at mannen het Mons, og konens navn antas å være Brita.
De var dyktige mennesker som presten tykte om.
Et år ble det uår, og presten ble bekymret for at det kunne bli vanskelig med for til vinteren. Han sa da til pakterkonen at hvis hun kunne greie å fe buskapen fram til våren og sommeren skulle de få en av de gårder til forpaktning som kirken eide. Kirken eide den gang flere gårder på Kålås og Morken. Ho Brita greide jobben og presten holdt ord. Og de fikk gården Kålås til forpaktning.
En av deres sønner fikk navnet Mons og han må antakelig ha flyttet til Morken, og fikk en sønn i 1806 som fikk navnet Karl Morken. Og han ble vår oldefar. Derfra alle Karl eller Kallemanner i slekten. Han døde på Berget 14. mai 1884.
På Berget bodde en mann som het Sjur Knutsen. Han var født i 1770, og døde på Berget i 1842. Han var ved grensen og slåss med svenskene i 1814. Hans sønn Knut ble den første forpakter på Skjenet som ble inntatt fra utmarken i 1816.
På Berget ble der nu bare jenter igjen, og den eldste het Gjertrud og hun ble vår oldemor. Hun var født i 1807 og døde i 1879. Hun reiste til Toska i tjeneste og der tjente oldefar også. De forlovet og giftet seg i 1830, og fikk pakt på Berget i 1833. De fikk 6 barn; Mons som bodde på Haugland, Karl som bodde på Sætre, Marta bodde på Helland, Johanna i Bergen, og Sigrid, daglig kalt Siri, bodde på Bø (”Bøtra”). Vår bestefar Sjur ble født 31. Juli 1840.
Årene omkring 1840 da bestefar vokste opp, levde de i meget trange kår, med så mange på et lite bruk og små muligheter.
Oldefar var ingen fisker og driftet slik. Derfor arbeidet han på andre gårdsbruk på Hella. Mest på den største gården kalt Halvardjordet. Det er Ole Jacobsen sitt bruk, som nu eies av Soltvedt. Siri fortalte meg en gang at når han kom hjem om kvelden hadde han som lønn for dagen fått en amber med havremel, ca 1,5kg. Og da kokte oldemor grøt, slik at de fikk seg nogenlunde mette for dagen. Men hun sa at egentlig sultet de ikke, for da vår bestefar vokste til begynte han å fiske. Han fortalte at da han var 6 år, fikk han fangst med glip på Skuthavnen. Og det ga mat og mersmak, så fikk han etter hvert garn og liner og not, og da ble det mat til alle.
Han gikk på omgangsskole og lærte å lese. Men skrive det fikk de først lære det siste skoleåret hans. Og da rakk de bare å lære de store bokstaver.
Det var ikke mange som kunne skrive den gang. Til eksempel kan jeg fortelle at jeg har sett i en gammel rettsprotokoll fra 1854, at alle gårdbrukere på Helle – Dalland og Helland, skrev under med påholden penn.
I 1854 ble bestefar konfirmert, og det var den kjente Mical Sars som var sokneprest i Manger. Men han var så opptatt og interessert i Zoologi, at hans kapellan, som het Roggen, var konfirmantpresten.
Mical Sars var gift med søster til den kjente professor og forfatter Johan Sebastian Welhaven. De fikk mange barn, og to av deres sønner var professorene Ossian og Ernst Sars. En datter, Mally, ble sangerinne og var gift med Thorvald Lammers. Den yngste datter, Eva, ble gift med Fritjof Nansen.
Jeg nevner dette for at vi skal vite at det var litt av kultur på Manger i de dager også.
Presten Sars ble på grunn av sine zoologiske kunnskaper utnevnt til ekstraordinær professor ved Kristiania Universitet i Zoologi i 1855. Bygdefolket likte ham, men de trodde han hadde en skrue løs, da han grov på sjøbotnen etter sjødyr og satte på sprit.
I 1860 årene var bestefar en moden mann, og han var den som skulle overta Berget da hans foreldre nu var gamle. Han gikk nu på frierføtter til en 19 års gammel jente, som het Bothilde Steffensen Vågenes, og som tjente på Hella, (på Såthaugen hos Johan), og det ble forlovelse. Hun var av bondefolk. Far fortalte at bestefar var tilbudt en jordejente, men det passet ham ikke.
Så det ble Bothilde.
Hun fortalte at hun reiste på Berget til påske 1868. Bestefar skulle reise på Nordlandsfiske, og hans mor var skrøpelig til helsen, og han måtte ha hjelp i huset. Bryllupet ble lyst i Manger kirke Jonsok, og bryllupet stod 18. august 1868, også i Manger kirke, ved sokneprest Kobro. Det var 7 bruder som skulle vies samme dag, og det var skikk at den eldste bruden ble viet først, og så gikk det etter alderen videre. Bestemor var den yngste, knapt 20 år, og regnet med å bli sist. Bestefar var da idet militære den tiden, og da presten skulle foreta vielsene, beordret han den brudgom som gikk i Kongens klær og tre først fram til alteret med sin unge brud. Og det syntes bestemor var en stor ære.
Gården Berget hadde bestefar samme året fått overdradd bygselsbrev på, fra oldefar. Så de hadde hjem å gå til. De var begge friske og sterke mennesker, og driftige både på sjø og land. De fikk 9 barn, den første ble født 1869, og den siste i 1890. Den eldste Karl ble gift med Helen Willanger i 1896. Mical og Steffen reiste til Amerika. Steffen døde som ung. Severin ble gift med Karin Floen. Ragnhild ble gift med Gabriel Toska. Gjertine ble gift med Nils Willanger. Rasmus ble gift med Bertine Grindheim. Lina ble gift med Nils Grindheim, og Karen med Anton Grindheim.
Som det forståes ble barneflokken stor, og det ble kamp for det daglige brød, og de søkte nye utveier for å livberge seg. En utvei ble dampskipsekspedisjonen. I 1875-76 kom det første dampskip i distriktet. Sokneprest Kobro fikk i oppdrag å reise rundt i distriktet og ansette ekspeditører. Han kom først på Berget og snakket med bestefar, og mente det måtte passe at båten fikk stoppested der, og ba bestefar være ekspeditør. Han skulle få 5 øre av hver passasjer han førte til og fra båten, og dertil frie reiser. Men bestefar sa at det var vanskelig for ham å ta jobben da han var notbas og fisker, og kunne ikke være tilstede til alle tider når dampbåten kom. (Det var ingen brygge den gang, så ekspedering måtte gå med båt.) Men da trådde den myndige bestemor Bothilde frem og sa til presten at vi tar jobben. Jeg skal ekspedere båten når Sjur ikke er hjemme. Slik ble det. Bestemor hadde eksedisjonen av dampen i 40 år. Hun ble kjent i hele distriktet, og satte seg i respekt for sin dyktighet i denne mannfolkjobben. Og hun ble godt likt av både mannskap og passasjerer. Med hensyn til hennes dyktighet fortalte Kaptein Andersen på dampskipet ”Horden”. ”Det var en tirsdagsmorgen vi gikk fra Bergen i full storm, og det var ingen ekspeditør på hele ruten som torde ro ut og borde båten. Men når vi kom til Helleviken lå Bothilde ute med sin båt og leverte og tok imot passasjerer og varer som skulle i land.” Han sa; ”Hun er den dyktigste kvinne jeg kjenner”.
Hun var ellers en allsidig kvinne. Hun fungerte som jordmor blant sine nabokoner. Og det gikk alltid bra. Det var en som fortalte at det ble fortalt om henne, at det var Botla på Berget som tok imot henne. Og det gikk så hardt for seg at de trodde hun var død. Men bestemor gav seg ikke, hun arbeidet med henne på alle måter. Så såg de livstegn. Og da ba bestemor etter salmebok. Og så døpte hun barnet for Anna. Og dåpsvannet var en krukke med blanndrikke som sto på bordet. Og det var det.
Som liten gutt var jeg med henne til Bergen første gang i 1906, da den nye konge, Kong Håkon, kom på kroningsferden fra Trondhjem. Og alltid var det mange folk som kom og hilste på henne og slo av en prat. Kunne hun hjelpe andre mennesker var det ikke nei i hennes munn.
Jeg tror det var i 1911 en natt at min far skulle til Bergen. Det var en mørk og stille natt, og jeg var med henne ut til båten som var gamle Alversund, (som senere fikk navnet Vatlestraumen.) Vi hadde bordet båten og skulle hjem da vi så et lys langt syd i osen, som gikk frem og tilbake som om de lette etter noe. Bestemor sa at vi må ro sydover og se hva dette gjelder. Og det viste seg å være en slepebåt fra Bergen. Kapteinen fortalte at de hadde lege om bord som skulle til Martinus Uthella. Hans kone skulle føde, og måtte ha doktorhjelp. Man de kunne ikke finne frem. Bestemor sa da, ”Gud hjelpe oss”, og gikk om bord i båten, og fikk slep til vår båt. Så gikk hun til styrehuset til kapteinen og sa at her er jeg kjent, så full fart forover. Og hun styrte nordover, og da vi kom til klubben så vi lys på kaien, og der sto Martinus med lykt og ventet. Da sa hun takk for seg, og vi rodde hjem. Og da takket hun Gud at hun kunne hjelpe et menneske i nød. Barnet som ble født lever ennå.
Så tilbake til bestefar. Han var en mann som ikke egnet seg, eller ikke ville ta imot tillitsverv, da han ikke var skrivekyndig. Men da min far var omkring 10 år, ble bestefar valgt til ligningsmann. Da ble han i knipe, og gikk til klokker Asheim, som da var lærer på Hella, og sa at han ikke kunne ta imot vervet, da han ikke kunne skrive. Asheim sa da; ”Du skal ta imot vervet og så kan du ta din sønn Karl med deg, og gå i hvert hus og la ham skrive det som skal lignes.” Dette ble gjort og godtatt.
Senere ble han oppnevnt som lagrettsmann og vitne under et tingsæte på Herdla, som varte i tre dager. Han likte å skryte av det når han senere fortalte at det eller det hadde hendt en eller to, år eller dager, før eller etter at han satt lagrett på Herdla.
Han kjøpte gården Berget i 1879, og fikk skjøte samme år. Handelen ble oppgjort den dagen Severin ble døpt. Han skulle betale 100 daler, som er 400 kroner, for bruket. Husene eide han selv. Han hadde bare 200 kroner i kontanter, så han måtte låne 200 kroner i Lindås Sparebank, som da var den nærmeste bank. Bestemor skrev søknad, og de fikk en av de beste menn på Hella som kausjonist. De fikk svar at lånet var innvilget.
Men å få hentet pengene den gang var ingen enkel sak. Postgangen var tungtvint og sen. Den ble levert i Alverstraumen en gang i uken, og videre levert til lensmannen som leste den opp på kirkebakken preikesøndag, som var hver tredje uke, og så lenge kunne han ikke vente på pengene. Det ble da bestemt at han skulle reise til Lindås og hente pengene selv.
Bestemor rustet da ut bestefar med en amber med graut og melk. Så gikk han tvers over Radøen til en mann han kjente på Sletta. Han lå der om natten. Dagen etter fikk han lånt båt, og rodde til Lindås. Der fikk han utlevert pengene, rodde så tilbake til Sletta, og lå over der om natten, og gikk så den tredje dag tilbake til Hella. Det tok således tre dager for å få pengene. Dette er derfor et vitnemål om hvordan de måtte streve i de dager for å klare seg.
Årene gikk og barna reiste ut fra hjemmet. Det var først de eldste guttene, min far Karl, Steffen, Mikkel og Severin, som alle reiste til sjøs, og flokken på Berget ble mindre.
I 1890 tok min far, Karl, hyre i B.D.S. sin Englandsrute. Han ble da nærmere hjemmet, og som eldst skulle overta gårdsbruket. Han var derfor meget hjemme, og tok bare avløsningsturer i Det Bergenske.
Da Berget den gang var et sentrum for bygdene, på grunn av dampskipsekspedisjonen, og fiske, fant han på at han ville starte landhandel i den ene stuen. Han henvendte seg til lensmannen som fant ham skikket til å få handelsbrev, og det fikk han for 16 kroner. Regne og skrive kunne han, men bokholderi hadde han ikke lært, og nu måtte han lære det. Han henvendte seg derfor til sitt søskenbarn, Mons Vågenes, som gikk på underoffiserskolen i Bergen. Av ham lærte han bokholderi som han fikk nytte av all sin dag. Handelen gikk bra, da han hadde god hjelp fra sine foreldre som den gang var forholdsvis unge mennesker. Og særlig bestemor, som hadde kunnskaper både til å regne og skrive. Dertil hadde hun en meget god sangstemme. Da hennes bror, Mons Vågenes, også kalt ”skulemons”, i 1860 årene, skulle på lærerskolen, var det den gang en betingelse at de måtte kunne synge, da de som lærere også måtte, som klokkere, lede kirkesangen. Det var den gang ikke orgel i Kirkene. Så bestemor lærte ham å synge. Han fikk eksamen, og var i 1880 årene lærer og kirkesanger. Først i Seim, og senere i Stordal på Sunnmøre, der vi har slekt.
Videre hadde min far sine søsken, Gjertine, Lina og Rasmus, som da var i konfirmasjonsalderen, og kunne hjelpe til.
Far ble forlovet og giftet seg den 16.april 1896, med Helene Helemansdatter Willanger, som var av bondefolk. Barna begynte da å komme år om annet, slik at da jeg ble konfirmert i 1913 var vi 15 mennesker om bordet. Men vi greide oss bra. Bestefar og far drev også notbruk og andre sjøredskaper, som skaffet oss inntekter. Om vinteren drev våre besteforeldre torskefiske i Osen, og far sammen med fire naboer kjøpte en svært stor båt som var så bred at de kalte den for ”Merra”. Med den drev de fiske ved Haugesund. Våren 1903, da fisket var slutt i midten av mars, ville de reise hjem. En morgen i kuling sydvest, satte de til med revede seil. Det var flere båtlag fra Hordabø, og de holdt sammen nordover hele veien. Da de klokken seks om kvelden kom til Lillebergen, var det mørkt. De andre båtene la opp for natten. Men Hellefolkene mente de hadde så kort stykke igjen at de ville fortsette. Da de kom til Bognestrømmen, hadde vinden øket, og Mangerfjorden var temmelig grov. De slapp derfor ned storseilet, og satte til med bare fokken. De satte Peder Håversen til fokkeskjøtet, for han så godt i mørket, og skulle peile båten inn Halvarholet ved Manger. Det gikk godt, og de seilte nord osen og kom inn på Skuthavnen ved 11.30 tiden om kvelden. Da far kom hjem fra sjøen var jordmor Kaia Haugland kommet, og vår søster Borghild ble født samme natt.
Det jeg synes var gjevt ved denne seilas, var at de i åpen båt, vintersdag, seilte fra Haugesund og til Skuthavnen på en dag. Det er ca 30 gamle mil. I et av de siste år far levet, fortalte han at det verste og hårdeste stykke de seilet, var inn Kvarven, på grunn av kastevind fra fjellene.
I disse år var det strevsomt på Berget, og våre besteforeldre tok del i arbeidet som måtte gjøres, både ved sjøen og ellers på gården. Vår mor hadde fullt nok med å føde barn, og å stelle disse. Dertil ble handelen passet, og fars søstre, Gjertina, Lina, og senere Karen, stelte med forretningen. Sønnen Rasmus var da i konfirmasjonsalderen, og hjalp til med dampskipsekspedisjonen, og bar varer til forretningen, for alt måtte bæres.
I denne tid ble også husene på Berget ombygget, og likeså ble to sjøboder satt opp ved sjøen. Denne virksomheten dabbet av da den nye riksveien ble åpnet i 1915, og brakte ferdselen på nye og andre veier. D/S eksedisjonen ble slutt, og handelen overført til filialen som ble oppført ved meieriet og D/S bryggen. Det passet forresten godt. Våre besteforeldre begynte nå å bli gamle, og de var ikke så rørlige som tidligere. Men de arbeidet på gården med vår og høstarbeid til de var 80 år. Det var godt bruk for deres innsats, da far var meget opptatt med offentlige tillitsverv. Han satt i herredstyret i 40 år, arbeidet i Manger Sparebank i 30 år, var soknekasserer og regnskapsfører for riksveien da den var under anlegg. Likeså var han regnskapsførende overformynder til han var 85 år. Alt dette krevde sin tid, og når han klarte det skyldes det ikke minst at våre besteforeldre var dyktige og sterke mennesker, som deltok i arbeidet slik at det gikk bra.
Under første verdenskrig da bestefar nærmet seg 80 år, og maten var knapp på grunn av rasjonering, satte våre besteforeldre i gang fiske på sjøen, og på den måten skaffet tilstrekkelig mat til den store familien som den gang var på Berget.
Den 18. august 1918 feiret de gullbryllup på Berget. Alle deres barn og barnebarn som til da var født, var til stede, og jeg som konstabel i marinen fikk permisjon, og var også til stede. Det ble i alle deler et hyggelig gullbryllup, hvor hele slekten møttes til festlig samvær.
Den gang hadde våre besteforeldre og alle andre i familien en stor sorg, fordi deres sønn og bror, skipskaptein Rasmus Sjursen, som førte dampskipet ”Joakim Brinkt Lund” av Bergen, ble torpedert i den Engelske kanal. Rasmus ble funnet igjen død i livbåten, og ble gravlagt i Falmut i England.
Jeg vokste opp og levde sammen med bestefar i barne- og ungdomsårene, i alt 25 år. Jeg merket da også at han var en strevsom og praktisk mann, og kunne det arbeidet han tok til med. Alle hans garn, liner og nøter, monterte og arbeidet han selv av hampetråd, så alle hans sjøredskaper var manuelt utført av ham selv. Jeg så alltid bestefar i arbeide enten med sjøredskaper, eller på gården.
Han hvilte middag en times tid, men ellers var han i virksomhet til langt på kveld, både sommer og vinter. Men lørdag ettermiddag barberte og fikset han seg til helgen, og lørdagskvelden leste han gjerne høyt av huspostelen. Han var nøye med helligdagene, og brøt ikke helligdagsfreden. Han var en del krakk i bena etter han var 50 år, så det var sjelden han kunne gå til kirke. Men til gjengjeld leste han høyt preiken hver søndag. Han hadde god røst til å synge, men tonen kunne være så forskjellig, så bestemor måtte som regel overta ledelsen av sangen.
De siste fire årene han levde gikk det nedover. Han hadde et utslitt hjerte, og led, så vidt jeg forstår, av hjertekrampe, og i august 1924 døde han stille og rolig, 84 år gammel.
Bestemor levde jeg sammen med i 40 år. Hun var 78 år da bestefar døde, og hun var helt åndsfrisk og legemssterk da. Jeg var med henne og så at hun drog torskegarn som stod 50 favner dypt i Helleosen. Hun brukte nu også tiden til å besøke alle sine døtre som var gifte, og hadde flere barn. Hun hadde tidligere i sitt liv ikke vært lenger enn til Bergen. Nu ville hun ta seg en tur til Sunnfjord, og besøke en brordatter Lina, som var gift med baker Nilsen i Holmedal. Vår søster Borghild, var med på turen. De reiste nordover med gamle dampskipet ”Gula”. Da de kom til Statfjorden, var det noe blest og båten begynte å rulle en del. Sunnfjordkonene i damesalongen begynte å bli sjøsyke. Bestemor var vant med sjøen, og satt rolig og sa at vi måtte tåle at båten rullet noe. Da var det en av konene spurte henne hva hun gjorde siden hun ikke ble sjøsyk. Bestemor svarte henne da; ”Jau, det skal eg seie deg. Når eg kjenner spya, då svel eg henne ned igjen”. Da spydde de alle sammen.
Hun var nokså rørlig og arbeidsom til hun var over 80 år. Det var nu helst håndarbeide med spøting og spinning hun fordrev tiden med. Hodet var klart og det var ingen tegn til åreforkalkning. Imidlertid ble hun mer og mer aldersvekket, og tilslutt gikk hun med stokk. De siste 6 månedene lå hun mest til sengs, og i november 1939 døde hun stille og rolig, 92 år gammel.
Det ble en stor jordeferd for henne. Personlig hadde jeg den ære å være tilstede idet jeg fikk permisjon fra nøytralitetsvakt i marinen.
Vår søster Borghild har vært meg behjelpelig med å redigere denne fortelling.
Bergen 1/9 – 1978
Vennlig hilsen til hele slekten !
Synnøve og Sigvald Sjursen
ENGLISH TRANSLATION:
On the occasion of the intended reunion on October 7 1978 for Bothild and Sjur on Berget, the oldest of the grandchildren, Sigvald B. Sjursen, wrote a story about the family, and then primarily our grandparents, Bothild and Sjurs work on the farm and sea throughout a long life.
1750's came a few people from Jølster and became leaseholders in Manger rectory in priest Claus Friman time.
It is told from father to son that the man was named Mons, and his wife's name is believed to be Brita.
They were skilled people who the priest thought well about.
One year was tough, and the priest was worried that it might be difficult for the winter. He then said to the leaseholder wife that if she could manage to feed the cattle until spring and summer, she should get one of the farms leased which the church owned. The Church owned back then farms on Kålås and Morken. Brita managed job and the priest kept words. And they got the farm Kålås to tenancy.
One of their sons was named Mons and he must probably have moved to Morken, and had a son in 1806 named Karl Morken. And he was our grandfather. From all Karl or Kallemanner in the genus. He died on 14 May 1884, Berget.
On Berget lived a man named Sjur Knudsen. He was born in 1770 and died in 1842. He was at the border and fight against the Swedes in 1814. His son Knut became the first tenant at Skjenet which was captured from unenclosed land in 1816.
On Berget there were now only girls left, and the oldest was named Gertrude and she was our grandmother. She was born in 1807 and died in 1879. She traveled to Toska to work as a maid and there our great grandfather worked too. They engaged and married in 1830, and received the covenant of Berget in 1833. They had 6 children; Mons who lived in Haugland, Charles who stayed at Saetre, Marta stayed at Helland, Johanna in Bergen, and Sigrid, daily called Siri, stayed at Bo ("Botra"). Our grandfather Sjur was born 31 July 1840.
Years around 1840 when grandfather grew up, they lived in very constrained circumstances, with so many on a small farm and small opportunities.
Oldefar was no fisherman and operated so. Therefore he worked on other farms on Hella. He worked mostly of the largest farm called Halvardjordet. It is Ole Jacobsen farm, which now owned by Soltvedt. Siri told me once that when he came home in the evening he had as salary for the day received an amber with oatmeal, about 1.5kg. And then boiled grandmother porridge, so they got somewhat saturate for the day. But she said that they really did not starve, because when our grandfather grew up, he began fishing. He told me that when he was six years, he catched fish with a small rod in Skuthavnen. And it gave food and good taste, so he eventually got nets and ropes and nets, and then it was food for all.
He went on half school and learned to read. But they only learnt to write his last school year. And when they managed only to learn the capital letters.
There were not many who could write back then. For example, I can tell that I have seen in an old legal record from 1854 that all farmers at Helle - Dalland and Helland, signed with held pen.
In 1854 our grandfather was confirmed, and it was the famous Mical Sars who was pastor in Manger. But he was so busy and interested in Zoology, his chaplain, named Roggen, was confirmation priest.
Mical Sars was married to the sister of the famous professor and author Johan Sebastian Welhaven. They had many children, and two of their sons were professors Ossian and Ernst Sars. A daughter, Mally, was a singer and was married Thorvald Lammers. The youngest daughter, Eva, married Fritjof Nansen.
I mention this so that we know that there was a bit of culture on Manger in those days too.
The priest Sars was because of their zoological knowledge appointed extraordinary professor at Christiania University Zoology in 1855. The village people liked him, but they thought he had a screw loose, as he dug in the sea bed for sea creatures and put them on spirits.
In 1860 our grandfather was a grown-up man, and he was the one who should take over Berget, as his parents were old now. He went courting a 19 years old girl, named Bothild Steffensen Vågenes and who serviced on Hella (on Såthaugen with Johan) and there was engagement. She was of peasant people. Father told me that grandfather was offered a soil girl, but it didn't suit him.
So it was Bothild.
She told me she traveled to Berget Easter 1868. Grandpa were traveling on Nordland Fishing, and his mother was in frail health, and he had to have help in the house. The wedding was announced in Manger church Midsummer and wedding stood 18th August 1868, also in Manger Church by Pastor Kobro. There were 7 brides who would be devoted the same day, and it was the custom that the oldest bride was devoted first and then went there after age further. Grandma was the youngest, barely 20 years, expected to be the last. Grandpa was when as military the time, and when the priest should perform the ceremony, he ordered the groom who attended King's clothes and three first to the altar with his young bride. Grandmother thought thiswas a great honor.
The farm Berget had grandfather same year received over dragged bygselsbrev, from grandfather. So they had homes to go to. They were both healthy and strong people and enterprising both at sea and ashore. They had 9 children, the first was born in 1869 and the last in 1890. The oldest Karl was married to Helen Will Anger in 1896. Mical and Steffen traveled to America. Steffen died young. Severin was married to Karin Floen. Ragnhild married Gabriel Toska. Gjertine married Nils Will Anger. Rasmus married Bertine Grindheim. Lina married Nils Grindheim and Karen Anton Grindheim.
As it was understood children flock great and it was struggle for daily bread, and they sought new solutions for sustaining life. A resort was steamship expedition. In 1875-76 came the first steamship in the district. Pastor Kobro was commissioned to travel around the district and hiring assistants. He came first in Berget and talked with Grandpa, and believed that it would fit the boat got stopover there and asked grandfather be salesman. He would get 5 cents of every passenger he carried to and from the boat, and therefor free travel. But grandfather said that it was difficult for him to take the job when he was master seiner and fisherman and could not be present at all times when the steamer came. (There was no jetty at the time, so dispatch had to go by boat.) But then stepped the authoritative grandmother Bothild forward and said to the priest that we take the job. I'll dispatch boat when Sjur not home. So it was. Grandma had eksedisjonen steam for 40 years. She became famous in the whole district, and sat in respect for his skill in this man job. And she was well liked by both the crew and passengers. With regard to her prowess told Captain Andersen steamship "Horde". "It was a Tuesday morning we went from Bergen in stormy, and there was no salesman on the route who dared row out and boarding the boat. But when we got to the Hell Creek lay Bothild out with his boat and delivered and accepted passengers and goods that were in country. "He said; "She is the cleverest woman I know."
She was otherwise a versatile woman. She worked as a midwife among its neighboring wives. And it always went well. There was one who told me that it was told about her, that it was botle on Berget who embraced her. And it went so hard that they thought she was dead. But grandmother did not give up, she worked with her in all ways. Then they saw signs of life. And when asked grandmother after hymnal. And then she baptized child of Anna. And dåpsvannet was a jar with blanndrikke who stood on the table. And that was it.
As a small boy I was with her to Bergen first time in 1906, when the new king, King Hakon came on coronation journey from Trondheim. And always there were many people who came and saluted her and had a chat. Could she help other people, it was not no in her mouth.
I think it was in 1911 one night that my father was going to Bergen. It was a dark and quiet at night, and I was with her out of the boat was old Alversund, (later named Vatle maelstrom.) We had boarded the boat and were going home when we saw a light far south in discus, who went back as if they were looking for something. Grandma said that we must calm southward and see what comes. And it proved to be a tug of Bergen. The captain told me they had a doctor on board who were to Martinus poured. His wife would give birth and had to have doctoral help. Man they could not find. Grandma said, "God help us", and went on board the boat and got tow our boat. Then she went to the wheelhouse to the captain and said that here I am known, so full speed ahead. And she held the north, and when we got to the club we saw lights on the dock, and there stood Martinus with lantern and waited. She said thank you for it, and we rowed home. And then she thanked God that she could help a person in need. The child who was born still alive.
So back to the grandfather. He was a man who not suitable, or would not accept appointments when he was not literate. But when my father was about 10 years, was grandfather elected equation man. When he was in trouble and went to watches Asheim, who was then teaching at Hella, and said that he could not accept the position, as he could not write. Asheim said; "You must accept the position and then you can take your son Karl with you, and go in every house and let him write it to be compared." This was done and accepted.
Later he was appointed as lagrettsmann and testify under a tingsæte Herdla, which lasted three days. He liked to boast of it when he later told that this or that had happened one or two years or days before or after he put the jury on Herdla.
He bought the farm Mountain in 1879, and received the title deed of the same year. The trade was settled that day Severin was baptized. He would pay 100 dollars, which is 400, for consumption. The houses he owned himself. He only had 200 dollars in cash, so he had to borrow 200 million in Lindas Savings Bank, which was then the nearest bank. Grandma wrote application and they got one of the best men on Hella as surety. They got the answer that the loan was granted.
But getting taken money at that time was no easy matter. Postal service was tungtvint and late. It was delivered in Alverstraumen once a week, and further delivered to the sheriff who read it on the church ground claptrap Sunday, which was every three weeks, and as long as he could not wait for the money. It was then decided that he would go to Linda and collect the money themselves.
Grandma prepared when the grandfather with an amber with porridge and milk. Then he walked across Rado to a man he knew at Sletta. He lay there at night. The next day he borrowed boat and rowed to Lindas. There he dispensed money, rowed back to Sletta and lay over there at night, and then went on the third day back to Hella. It took thus three days to get the money. This is why a diploma about how they had to struggle in the days to survive.
Years passed and the children traveled from home. It was only the oldest boys, my father Karl, Steffen, Mikkel and Severin, all went to sea and herd on Berget was less.
In 1890 my father took, Charles, right in B.D.S. his England Route. He was then closer to home, and who should take over the farm oldest. He was therefore very at home, and only took detachment walks in the Bergen.
When Berget it was once a center for rural communities, because of steamship expedition, and fishing, he found that he would start a general store in the one room. He turned to the sheriff who found him fit to get trade letter, and he received 16 million. Computing and write, he could, but he had no bookkeeping learned, and now he had to learn it. He turned therefore to their cousins, Mons Vågenes, which went on the NCO school in Bergen. From him he learned bookkeeping as he got the benefit of all its day. The trade went well, as he had plenty of help from his parents as it once was relatively young people. And especially grandmother, who had knowledge both to work and write. Furthermore, she had a very good singing voice. When her brother, Mons Vågenes, also called "school mons" in 1860 years, should teachers college, there was the time a condition that they may be able to sing, when those teachers also had, as a sexton, lead church song. It was then not organ in churches. So grandmother taught him to sing. He got the exam and was 1880 years teacher and church songs. First in Seim, and later in Stordalselva Sunnmøre, where we have relatives.
Moreover, my father had his siblings, Gjertine, Lina and Rasmus, who was then in the age of confirmation, and able to help.
Father became engaged and married the 16 April 1896 with Helene whole Mans Daughter Will Anger, who was of peasant people. Children began to come every year or so when I was confirmed in 1913, we were 15 people on board. But we managed us well. Grandfather and father also ran notbruk and other floating or mobile installations, which gained revenue. In winter drove our grandparents cod fishing in Osen and father along with four neighbors bought a very large boat that was so broad that they called it "Merra". With the gear they fish at Haugesund. Spring 1903 when fishing was finally in mid-March, they would go home. One morning in gale south, they put with torn sails. There were several boat crews from Hordabø and they kept together north across the road. When they six o'clock in the evening came to Lillebergen, it was dark. The other boats let up for the night. But Hell folks thought they had such a short piece left that they would continue. When they came to Bognestrømmen, the wind had increased, Manger bay was pretty rough. They therefore relax the mainsail and sat with just the jib. They put Peder Haaversen to jib deed, for he so well in the darkness, and would dip into the boat Halvar Holet at Manger. It went well, and they sailed north discus and entered Skuthavnen at 11:30 o'clock in the evening. When my father came home from the sea was midwife Kaia Haugland arrived and our sister Borghild was born the same night.
What I think was gjevt by this voyage, was that in an open boat, vintersdag, sailed from Haugesund to Skuthavnen in one day. There are about 30 old mil. In the last years the father lived, he told that the worst and hardest piece they sail was in Kvarven, because of gusty wind from the mountains.
In those years it was hard at Olives, and our grandparents took part in the work needed to be done, both by sea and otherwise on the farm. Our mother had fully enough to bear children, and to groom them. Thereto, trade passport, and paternal sisters, checked, Tina, Lina, and later Karen, tending the store. Son Rasmus was then confirmation age, and helped with steamship expedition and carried goods to the store, everything had to be carried.
In this time was also houses on Berget restructured, and likewise, two boathouses set up by the sea. This business faded when the new highway was opened in 1915 and brought traffic in new and different ways. D / S eksedisjonen was completed and trade transferred to the branch that was listed at the dairy and D / S pier. It suited incidentally well. Our grandparents began to get old, and they were not as bustling England previously. But the work on the farm with spring and fall work until they were 80 years old. It was good use for their efforts, when my father was very busy with public trust. He sat in herredstyret for 40 years, worked in Manger Savings Bank for 30 years, was parish treasurer and accountant for the highway when it was under construction. Likewise, he was leading accounting overformynder until he was 85 years. All this required time, and when he did it because it does not mention that our grandparents were talented and gifted people, who participated in the work so that it went well.
During the First World War when the grandfather approached 80 years, and the food was tight due to the rationing, put our grandparents started fishing at sea, and in the manner provided sufficient food for the large family as it once was on Mount.
On 18 August 1918, they celebrated gold wedding at Mountain. All their children and grandchildren who until then was born, was present, and I as constable in the Navy got leave, and was also present. It was in all parts a nice gold wedding, where the whole family gathered for festive gatherings.
The time had our grandparents and everyone else in the family a great sorrow, because their son and brother, ship captain Rasmus Sjursen, which led steamship "Joakim Brinkt Lund" of
Bergen, was torpedoed in the English Channel. Rasmus was found dead in the lifeboat, and was buried in Falmut in England.
I grew up and lived with grandfather in childhood and adolescence, a total of 25 years. I noticed then that he was a laborious and practical man, and could the work he began with. All his nets, lines and nets, installed and worked himself hemp thread, so all his floating or mobile installations were manually performed by himself. I always saw grandfather in working with either floating or mobile installations, or on the farm.
He rested twelve one p.m. hour, but otherwise he was in business well into the evening, both summer and winter. But Saturday afternoon shaved and fixed himself a saint, and Saturday evening he read like high of huspostelen. He was careful holidays, and journeyed not holy peace. He was part stool legs after he was 50 years, so it was rare that he could go to church. But in return he read aloud Pulpit every Sunday. He had good voice to sing, but the tone could be so different, so Grandma had usually assume the leadership of the song.
The last four years he lived it went down. He had a worn heart, and suffered, as far as I understand, of angina, and in August 1924 he died quietly, 84 years old.
Grandma, I lived with for 40 years. She was 78 years old when grandfather died, and she was absolutely Ghost fresh and legemssterk then. I was with her and saw that she went cod nets that stood 50 feet deep in Helleosen. She used now also time to visit all his daughters were married and had several children. She had earlier in his life not been further than Bergen. Now she would take a trip to Sunnfjord and visit a brother's daughter Lina, who was married to baker Nilsen Holmedal. Our sister Borghild, was along for the ride. They traveled north with old steamship "Gula". When they came to the Prime fjord, there was something rash and the boat started to roll a part. Sunnfjord wives in lady lounge started to get seasick. Grandma was won by the sea, and sat quietly and said that we had to endure the boat rolled something. Then it was one of the wives asked her what she did since she was not seasick. Grandma answered her then; "Jau, that I'll victory you. When I know soybean, då svel eg her down again. "When spewed they all together.
She was fairly movable and industrious until she was over 80 years. It was now time crafting with Spoting and spinning she drove currently. The head was clear and there was no sign of atherosclerosis. However, she was more and more aldersvekket, and eventually she went with a cane. The last six months she lay most to bed, and in November 1939 she died quietly, 92 years old.
There was a large burial for her. Personally, I had the honor to be present as I got leave from neutrality duty in the Navy.
Our sister Borghild have been me help you to edit this story.
Bergen 1/9 - 1978
Compliments to the whole family!
Synnøve and Sigvald Sjursen
